Fra tom hall til fungerende nyhetsstudio: Idas første oppsett

Ida og hallen på Borg

Ida tok kontakt tidlig i høst. Hun jobber i en lokal organisasjon som ville starte en ukentlig nyhetssending, og hun hadde fått et tomt rom og et lite budsjett. Utstyr hadde hun for det meste, men ingen oversikt over hva som skulle kobles til hva. Hun hadde aldri sittet bak en mikser og visste ikke hvor hun skulle begynne.

Jeg møtte henne første gang i rommet. Det sto to kameraer på stativ, en bunke kabler i en flyttekasse, tre skjermer og en liten lydmikser på et bord. Alt var kjøpt brukt, og ingenting var testet sammen. Ida sa ærlig at hun fryktet å trykke på feil knapp og ødelegge noe.

Vi ble enige om å bygge studioet sammen over tre samlinger, med henne ved tastaturet og kablene. Poenget var at hun selv skulle forstå hvorfor hver kabel gikk dit den gikk, slik at hun kunne feilsøke alene når jeg ikke var der.

Tegn først, koble etterpå

Den første samlingen brukte vi uten å koble noe som helst. Vi tegnet et enkelt blokkskjema på et ark: kameraer inn til mikseren, mikseren ut til programmonitor og forhåndsvisning, lyd fra mikrofonene til lydmikseren og videre til sendingen. Ida la merke til at tegningen avslørte mangler før vi hadde rørt utstyret.

Hun oppdaget for eksempel at hun manglet en forlengerkabel til det ene kameraet, og at monitoren i hjørnet krevde en annen type inngang enn kabelen hun hadde. Slike ting er irriterende når de dukker opp midt i en prøvesending, men billige å løse når de står på papir.

Vi merket hver kabel med en liten fargetape i begge ender og skrev en kort liste over hvilken farge som hørte til hvilken signalvei. Det virket nesten barnslig, men Ida sa senere at det var denne listen som reddet henne mest.

• Tegn signalveien fra kamera til sending før du kobler
• Sjekk at kontakttypene stemmer mellom utstyr og kabler
• Merk begge ender av hver kabel
• Skriv ned listen og heng den synlig i rommet

Kameraer og monitorer på plass

I andre samling plasserte vi kameraene. Ida ville først sette begge foran programlederen, men vi prøvde i stedet en bred vinkel fra siden og en tettere fra fronten. Det ga henne to forskjellige bilder å velge mellom, og det var første gang hun forsto hvorfor en nyhetssending klipper mellom kameraer.

Monitorene fikk faste roller. Den ene viste hva som gikk på lufta, den andre forhåndsvisning av neste bilde, og den tredje et sammendrag av begge kameraene. Vi satte dem i høyde med øynene, ikke nede på bordet, slik at hun slapp å bøye nakken under en lang sending.

Hun lærte også at hvitbalansen må stilles likt på begge kameraene før man gjør noe annet. Når fargene ikke stemte, så det ut som to ulike rom. Vi brukte et hvitt ark og justerte til bildene så like ut, og dette tok ti minutter.

Mikseren og kommunikasjonen

Så kom mikseren, som Ida hadde grudd seg mest til. Vi gikk gjennom bare de knappene hun trengte: valg av kilde, overgang og en enkel tittelgrafikk. Resten dekket vi med et stykke tape, slik at hun ikke ble fristet til å prøve alt på en gang.

Kommunikasjon mellom regi og programleder var noe hun nesten hadde glemt. Vi koblet opp et enkelt øreprodusent-system, så hun kunne si fra til programlederen når et kamera skulle bytte, og høre svar uten at det gikk ut på lufta. Etter få minutter var det slutt på vinking gjennom glasset.

Underveis sa hun noe jeg har tenkt på siden: at det ikke var utstyret som var vanskelig, men å holde oversikt over alt samtidig. Det er akkurat det øvelsen skal trene, og det kommer med repetisjon, ikke med flere funksjoner.

Prøvesendingen og det som gikk galt

Tredje samling var en full prøvesending på femten minutter, uten publikum. Ida satt i regi, en kollega var programleder, og jeg satt bak og holdt munn. Alt gikk fint i fire minutter, så falt lyden fra den ene mikrofonen ut.

Hun stoppet ikke sendingen. Hun så på listen på veggen, fant den fargen som hørte til mikrofonen, og oppdaget at kontakten hadde løsnet fra bordet. Det tok under et minutt å fikse, og sendingen fortsatte. Jeg sa ingenting, men det var nettopp slik jeg hadde håpet at det skulle gå.

Etterpå gikk vi gjennom opptaket sammen. Hun så selv at et kamera hadde stått med litt skjev horisont og at en monitor reflekterte lys fra vinduet. Begge deler ble justert før neste sending, uten at jeg måtte peke på dem.

• Øv på feil mens ingen ser på
• Ha en synlig liste over signalveier
• Se opptaket etterpå og noter tre ting å forbedre

Hva Ida tok med seg videre

I dag kjører Ida sendingene sine uten meg. Hun har et fast oppsett hun rigger på under en halvtime, og en sjekkliste hun går gjennom før hver sending. Hun har også byttet ut en av kablene som viste seg å være svak, og lagt til en reservemikrofon i kassen.

Det jeg er mest fornøyd med, er at hun forstår studioet som et system. Når noe svikter, begynner hun i den ene enden av signalveien og følger den til hun finner feilen, i stedet for å koble om i panikk.

Oppsett av studioutstyr er ikke en engangsjobb. Hver gang noe flyttes eller byttes, må tegningen oppdateres. Ida har det som en vane nå, og det er den vanen jeg ønsker at alle som går kurset skal ta med seg ut døren.